Organmannen

Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet her. Som så mange andre som tar bloggpause hadde jeg ikke noe særlig å skrive, jeg har vært litt for opptatt med å henge på facebook, i tillegg har jeg grått meg i søvn hver natt om at ingen har savnet meg på bloggen. Bare fordi jeg ikke er talentfull nok, pen nok, eller har nok halvnakne bilder av meg selv synes jeg ikke jeg skal bli ignorert, JEG HAR EN STEMME. (egentlig ikke nå, er forkjølet). Forresten kommer nakenbildene neste uke, jeg lover.

Siden sist har det skjedd mye rart faktisk; jeg har vært i alpene (fantastisk), Gardermoen med Karoline en hel natt (awesome sauce), Trondheim (fantastisk, ikke byen da, dere vet hva jeg mener), så hadde jeg bac blanc (prøveeksamener i fransk) (fantastisk) (eller nei..), så er jeg endelig ferdig med TPE (hvis du ikke vet hva det er se innlegg nr 54-63 (neida) ). Og til slutt skal jeg om 2 sekunder ta lasagne ut av ovnen. Voilà en fin, komplett og kjedelig liste om mitt liv. Du bryr deg, innerst inne, ikkesant?

Ellers skjer det ikke en ting (for å unngå å banne) jeg har skapt prosjekt coden (det vil si teorien til bilførerprøven) wish me luck, jeg kommer til å trenge det..

Adieu.

U ---> inspirerende

Jeg tror jeg skal skifte navnet mitt til Elsiabeth, ettersom det er det jeg ender opp med å skrive hver eneste gang jeg prøver. Jeg har tastedysleksi. I hvertfall, siden sist har det vært nyttårsball (det tror jeg ikke jeg har fortalt om), det gikk greit nok det, men jeg gleder meg til å ikke måtte organisere til neste år, Aleksander har vært på besøk denne helgen, det var like fantastisk som alltid og så klart like kortvarig, men det er bare fire uker til ferien og da drar jeg til Trondheim, min mor skal flytte til New York til sommeren (sammen med min søster), min far skal til Tokyo omtrent samtidig, huset skal selges og jeg blir hjemløs (eller jeg har jo leiligheten her, men den teller ikke ettersom den ligger i frankrike og frankrike= skole). Apropos skole svømmer jeg og halvveis drukner i ett hav med lekser, prøver og timer (men det er vel ikke noe nytt for noen). Morsom funfact, idag brukte Vilde og jeg hele friminuttet på å telle antall dager til ferien, antall skoledager vi allerede har lagt bak oss og antall skoledager som gjenstår. For den som skulle lure er det forøvrig seks og en halv skoledager igjen til ferien (men det er bare fordi jeg skal på klassetur til London én uke), jeg har lagt bak meg 93 dystre skoledager og det gjenstår 76 før skolen er ferdig. Videre informasjon; jeg har ikke ett liv, men det er common fact.
à la prochaine

Jeg er så støl at jeg vil dø

Hvorfor er det bare masse moteblogger når jeg går innom bloglovins topplister? Seriøst jeg er lei av en eller annen random (men pen person) som legger ut bilder av sin ekstremt tynne kropp i klær som kanskje er fine (men som oftest bare rare). Jeg driter i det, det er ikke spennende. Hvor er de morsomme bloggene? Hva er galt med verden når de få spennende bloggene som dukker opp på topplistene (les: flinkepiker) viser seg å være en bløff? Misforstå meg rett, jeg er faktisk ikke en person som hater mote og som vil at alle skal gå med hjemmestrikkete ullgensere. Jeg liker klær jeg, eller rettere sagt jeg likte klær når det ikke var så jævlig satt pris på at du klarte å dra på deg en topp fra Gucci sammen med ett vintage skjørt fra Dior og noen nye sko du bare elsker fra Chloé. Wow, tok du ett smykke over der igjen og kanskje en skikkelig sær hatte lignende sak: Good for you.

Jeg kan løse denne

Og det kan kanskje du også og tilogmed fortere enn meg, men vet du hva? Jeg er blond, så jeg har rett til å være stolt.

ikke faen

Siden jeg kom til Frankrike har livet mitt mer eller mindre blitt begrenset til en relativt tykk agenda. Agendaen er nok en av mine viktigste eiendeler her nede, i den står det lekser, prøver, møter, "hva-jeg-må-gjøre-lister", you name it det står i agendaen. Likevel befinner jeg meg ofte uten for agendaens restriktive gjøremål, det fører nokså ofte til det velkjente fenomenet dårlig samvittighet. Heldigvis har jeg nå hatt halvannet år på å øve meg til å ignorere denne følelsen, og selv om en kanskje skriver i agendaen; plan til ses dissert, skjønnlitterær tekst i fransk, matteoppg 33 side 108, dra til banken, endre internettabonnoment, vaske, lese L'Etranger de Camus og JEG SKAL BLI SUNN. Så er det likevel ekstremt deilig å sette seg på pcen, spise kake og tenke at"vet du hva? Dette gjør jeg imorgen".

Jeg skal bli optimistisk, jeg lover

Hun kysset ham hadet ved bussholdeplassen, skalv på grunn av kulden, tvang seg selv til å smile. 7 uker er ikke lenge, men 7 uker det er forjævlig lang tid. Han smilte sitt betryggende smil, synes kanskje litt synd på henne. Synes vel heller hun var litt overdramatisk, fordi 7 uker det er ikke så lenge. Ikke i den store sammenhengen. Så løp hun vekk, opp til den varme bilen, tilbake, hjem. Hjem for å ligge og stirre i taket mens tven går i bakgrunnen, hjem for å sitte og skrive emoblogginnlegg (sånne som ingen egentlig orker å lese fordi de suger så heftig). Hjem for å ligge å tenke på ham, for å overtale seg selv at 7 uker det er ikke noe lenge, hjem for å drømme om en dag der hadet betyr; vi ses om noen timer, ikke uker. Sett retrospektivt kommer sikkert 7 uker til å suse forbi, men møter på 3, 8 eller til og med 14 dager flyr forbi fortere, altfor fort.