Jeg er så støl at jeg vil dø

Hvorfor er det bare masse moteblogger når jeg går innom bloglovins topplister? Seriøst jeg er lei av en eller annen random (men pen person) som legger ut bilder av sin ekstremt tynne kropp i klær som kanskje er fine (men som oftest bare rare). Jeg driter i det, det er ikke spennende. Hvor er de morsomme bloggene? Hva er galt med verden når de få spennende bloggene som dukker opp på topplistene (les: flinkepiker) viser seg å være en bløff? Misforstå meg rett, jeg er faktisk ikke en person som hater mote og som vil at alle skal gå med hjemmestrikkete ullgensere. Jeg liker klær jeg, eller rettere sagt jeg likte klær når det ikke var så jævlig satt pris på at du klarte å dra på deg en topp fra Gucci sammen med ett vintage skjørt fra Dior og noen nye sko du bare elsker fra Chloé. Wow, tok du ett smykke over der igjen og kanskje en skikkelig sær hatte lignende sak: Good for you.

Jeg kan løse denne

Og det kan kanskje du også og tilogmed fortere enn meg, men vet du hva? Jeg er blond, så jeg har rett til å være stolt.

ikke faen

Siden jeg kom til Frankrike har livet mitt mer eller mindre blitt begrenset til en relativt tykk agenda. Agendaen er nok en av mine viktigste eiendeler her nede, i den står det lekser, prøver, møter, "hva-jeg-må-gjøre-lister", you name it det står i agendaen. Likevel befinner jeg meg ofte uten for agendaens restriktive gjøremål, det fører nokså ofte til det velkjente fenomenet dårlig samvittighet. Heldigvis har jeg nå hatt halvannet år på å øve meg til å ignorere denne følelsen, og selv om en kanskje skriver i agendaen; plan til ses dissert, skjønnlitterær tekst i fransk, matteoppg 33 side 108, dra til banken, endre internettabonnoment, vaske, lese L'Etranger de Camus og JEG SKAL BLI SUNN. Så er det likevel ekstremt deilig å sette seg på pcen, spise kake og tenke at"vet du hva? Dette gjør jeg imorgen".

Jeg skal bli optimistisk, jeg lover

Hun kysset ham hadet ved bussholdeplassen, skalv på grunn av kulden, tvang seg selv til å smile. 7 uker er ikke lenge, men 7 uker det er forjævlig lang tid. Han smilte sitt betryggende smil, synes kanskje litt synd på henne. Synes vel heller hun var litt overdramatisk, fordi 7 uker det er ikke så lenge. Ikke i den store sammenhengen. Så løp hun vekk, opp til den varme bilen, tilbake, hjem. Hjem for å ligge og stirre i taket mens tven går i bakgrunnen, hjem for å sitte og skrive emoblogginnlegg (sånne som ingen egentlig orker å lese fordi de suger så heftig). Hjem for å ligge å tenke på ham, for å overtale seg selv at 7 uker det er ikke noe lenge, hjem for å drømme om en dag der hadet betyr; vi ses om noen timer, ikke uker. Sett retrospektivt kommer sikkert 7 uker til å suse forbi, men møter på 3, 8 eller til og med 14 dager flyr forbi fortere, altfor fort.