En tradisjon

Det kommer nok til å bli noe problematisk å skrive på bloggen i kommende tider. Norge er jo dessverre litt mindre interessant enn Bayeux og selv om en skulle tro at livet mitt eskalerte i spenning i hjemlandet er det uheldigvis feil. Faktisk gjør jeg mindre nå, for info se forrige innlegg.

Snart derimot skal jeg faktisk på Hove, til London, på hyttetur og så tilbake til kjedsomheten som jeg er så glad i.

Dette her var jo helt forferdelig kjedelig lesing. Hva var det jeg egentlig skulle skrive om...

Joda, nå husker jeg. Ragnhild (verdensherskeren) og meg selv er jo begge noen nokså sosialt utstøtte personer som henger med hverandre fordi ingen andre vil ha noe med oss å gjøre. Så, for å kunne unngå å faktisk snakke sammen (æsj) kom vi opp med ett eget lite rituale man nå kan kalle en tradisjon. Browniesdeigspising og tv-serier, beklageligvis (for meg, ikke resten av verden) flytter verdensherskeren til Singapor. Hvilket betyr at kaloriintaket jeg har konsumert i løpet av helgen blir kanskje det siste av en slik kvantitet på lang stund. Jeg hadde sagt at Ragnhild ville bli savnet, men det er jo litt å overdrive.

... insert avsluttende inspirerende setning som redder hele det patetiske innlegget...