Gardermoen-CDG

Om åtte timer og noen minutter er det planlagt at flyet mitt til Frankrike skal lette. Sommeren er egentlig ikke over ettersom jeg ikke starter skolen før september (jellyfishing: Bridget Jones), men likevel er det en følelse som henger igjen om at da var sommeren for 2010 over og ut. Idag slo det meg også hvor utrolig fort det har gått, det virker ikke så lenge siden jeg forlot Paris overlykkelig over å være ferdig med seconde, virker ikke så lenge siden jeg dro på hytta, eller dro på Hove, til London, til Spydeberg. Det kjennes som om Kristiansand, Skarpøya og Danmark er gårsdagens drøm, fordi det føles så fjernt og likevel så nært. I tillegg til å glede meg over hverdagen har jeg også gledet meg til morgendagen mer eller mindre hele sommeren. Nå er øyeblikket snart her, men som de så klokt sa på Bones; "Moments pass". Det skremmer meg litt å tenke over hvor fort tiden går; ett øyeblikk, en dag, en uke, en måned, ett år, sett på retrospektivt flyr det forbi. Plutselig har det gått flere år og egentlig aner man ikke hvor tiden ble av. Plutselig er livet forbi og man ligger og råtner ett eller annet sted (om ikke man blir brent så klart). Det virker så teit når folk sier at man må nyte hvert øyeblikk, for ett øyeblikk passerer så fort at jeg i hvert fall ikke har innstilt sansene på å nyte det før det er passert.

Jeg trodde egentlig også at jeg hadde blitt vant til å dra, vekk fra familie, vekk fra venner og det er ikke noe ille fordi man holder kontakten og ses i ferier. Men plutselig i kveld blir jeg slått av en eller annen form for vemod og ett uforutsett savn slår inn over meg i bølger, det er ikke uhåndterlig, det er ikke overveldende, men jeg kjenner det som en rytmisk puls som slår gjennom meg. Jeg trodde egentlig ikke jeg ville savne noen spesielt mye når jeg dro tilbake til Bayeux nå, men jeg merker allerede at jeg savner familien, at jeg savner vennene. Mest av alt er jeg redd for at jeg skal gå glipp av noe viktig eller at noe skal skje når jeg er borte, jeg skulle nesten ønske det var to/tre av meg slik at jeg kunne leve begge livene mine, ett i Asker, ett i Bayeux (kanskje ett i Trondheim også? :P )

Uff dette ble litt for late-filosofisk for meg egentlig, kanskje litt for mye substans for denne bloggen (selv om det høres fryktelig innbilsk ut og kalle dette for substans), det er lettere å skrive om random ting, om meningsløse ting.

Tusen takk for en super sommer, jeg kommer til å savne dere.