Ain't no party like an alcoholic party

tada!

Jeg er tilbake etter det som kanskje er min lengste bloggpause noensinne! Dere var kanskje bekymret for at jeg hadde skaffet meg ett liv. Men jeg kan betrygge dere om at "liv" fremdeles er ett nokså komplisert fremmedord i min verden, i likhet som i deres.

Så hvordan tilbrakte folk 17 mai?

I Frankrike møtes vi i Rouen, står opp tidlig tidlig for å slenge på oss bunader og russebukser for de som skulle være så heldige, for så å skremme franskmenn som går forbi oss i gaten med høylydt sang som ikke alltid er like pent å høre på. Etter å ha vandret bort til Ganger-Rolv statuen og sunget "Ja vi elsker" for tredje gang går vi bort til skolen der de norske guttene vanligvis tilbringer størsteparten av deres tre år i Frankrike: Lycée Pierre Corneille (enda en skole oppkalt etter en kjent fransk politiker/dikter/sanger/kriger/filosof noe, fransk i hvertfall).

Her tiltrekker vi oss enda mer oppmerksomhet fra de stakkarslige franske elever som skal i timen, det blir enda mer vifting med flagget, noen taler og i tillegg til å synge alle tre vers (tydeligvis finnes det åtte, bra ingen her nede vet det) av "ja vi elsker" for nå den sjette/syvende gangen synger vi også den franske nasjonalsangen "La Marseillaise". Så er det en etterlengtet frokost, der man heller drikker kaffe enn å spise og gleder seg til å sette seg på bussen i en time for å dra ett eller annet minnested slik at man kan ta igjen alt for store mengder med tapt søvn.

Pumpende høyt adrenalin gjør bussturen mer til en stor allsang, så søvn er en degradert prioritet og med en gang vi kommer frem til ett sted som heter Caubec.. noe (unnskyld) så er det bare å følge med på minnesmarkeringen av en eller annen nordpolsekspedisjon på 40-tallet som tydeligvis fremmet det norsk-franske forholdet. Enda noen runder med sang og så var det videre til en apéritif og lunsj-buffet, etterfulgt av mer kaffe.. helt til man satt små skjelvende og ventet på bussen tilbake til Rouen og gruet seg til å måtte løpe gjennom byen med bunad og bagasje for å komme seg tidsnok videre til Caen.

Etter en lang og svært stille busstur ankom vi en noe spesiell konsert i Caen. Bunader var beundret og tre jenter fra seksjonen som sang fikk enorme og velfortjente mengder skryt etterpå av diverse Norgesinteresserte franskmenn. Etter noen canapéer og champagne (som forsåvidt gikk ned på høykant til tross for flere dager med tidligere festing) var det tilbake til Bayeux og internatet eller leiligheter..

Ingen pølser, ingen brus og heller ingen is..

men det var veldig gøy, les: slitsomt for det om, og nå gleder jeg meg bare til neste år.

:D